Av Roar Lund

---

Lykkelig er den som eier gamle hus, skriver Lars Viland i en artikkel i Ryfylke i 1974, gjengitt i årsskriftet vårt i 2019. Han argumenterte mot å rive det såkalte Hilda Larsen-huset «som stakk seg fram som en soldat som nekta å stå på geledd sammen med de andre forretningsbygga på Øyra». Men huset ble revet.

Vi i sogelaget ønsker å styrke lykkefølelsen til de som eier gamle hus på Øyra. Og vi både tror og mener at vi har funnet frem til lykkepillen – et blått skilt på veggen gjør susen, både for de som stolt eier et gammelt hus som har fått denne utmerkelsen, men også for andre saudabuer, enten de bor i Svandalen eller Hellandsbygd, eller på Herheimsmoen, for den saks skyld. Det er en lykke for oss alle å ta vare på, og verne gamle hus. For i husveggene, både innvendig og utvendig sitter historien. Og har noen glemt denne historien, så har nå i alle fall ti hus fått blå skilt, slik at vi kan lese «skriften på veggen».

Så kan man spørre seg, spesielt når vi er inne i ei tid der enda en butikk på Øyra, denne gang Sauda bok- og papirhandel, kvitter seg med alt innhold og bare etterlater seg fire, fem speilglassruter og ei stengt inngangsdør – er det nok å bevare fasaden, bør vi ikke gjøre noe for å verne innholdet, aktiviteten i bygget?

Jeg kom til Sauda i 1978 – jeg har altså bodd i bygda i 44 år nå. Siden den gang er saudasamfunnet blitt rikere, men også fattigere. For – de første årene kunne jeg kjøpe fersk fisk hos Brendemo, ei sølvskje hos gullsmed Espeland, søndagsmiddagen hos slakter Karlsen og ei køyeseng til ungene hos Lerpold. Jeg kunne kjøpe meg ny kvitskjorte hos Selvig, og var jeg ikke fornøyd med tilbudet der, kunne jeg rusle noen meter bortover til Norheim og se hva de der hadde å by frem. Og så kunne jeg stikke innom hos Olafr eller faren og hente bildene som jeg hadde levert inn til framkalling. Så ville jeg rusla videre forbi Leif Moe og ærbødig meldt min ankomst i den grønne banken og kanskje spørre banksjef Grindheim om det var mulig å få et lite lån til 15 prosent rente, slik at vi kunne kjøpe huset som vi på den tiden leide av kommunen.

Selv om jeg ikke savner kanossagangen for å be om et banklån, savner jeg mange av de andre tilbudene fra den tida. For vi ser nå stadig klarere at det levende handelsmiljøet på Øyra er sterkt truet.

De blå skiltene på husveggene på Øyra er informasjonsskilt – om husenes historie. Det er viktig nok.

Men kanskje skulle vi også hatt «varselskilt» og skrudd opp på noen av butikkfasadene? Gjerne røde med en klar melding til oss alle: Bruk butikkene i Sauda sentrum – vi vil ikke ha flere tomme butikklokaler der du ser kun en ting i speilglassrutene – ditt eget speilbilde.

Kanskje kunne vi fått Sparebankstiftelsen med på et slikt prosjekt? Det får kanskje vente litt. Det vi gjør nå, er å takke Sparebankstiftelsen ved Sivert Sørnes for all den økonomiske støtten derfra til de blå skiltene. Det er en raus gave som saudabuen virkelig vil sette pris på.