Tysdag kjem John Teodor Oxaal til sogelaget i Eldresenteret for å fortelje om bestefaren hans, John Thomas Fearnley Oxaal. Han var fødd i 1887, utdanna geolog og tilsett som statsgeolog ved Norges Geologiske undersøkelse då han alt sommaren 1916 kom i kontakt med amerikanaren William Sneath. Sneath var komen til Norge for å byggje opp smelteverket i Sauda. Han fekk Oxaal med i leiinga same året. Og då manganproduksjonen var kome i gang, kunne John Oxaal alt i 1924 overta direktørstillinga ved EFP. Han heldt fram som direktør heilt han vart avsett av den tyske okkupasjonsmakta i 1941 og send til Sachsenhausen, der han døydde i september 1942.
John Teodor kjenner familiehistoria. Han har mellom anna tatt vare på og digitalisert breva bestefaren skreiv heim til kona Lilla Oxaal medan han var fange i Stavanger, på Grini og til sist i Sachsenhausen. Han vil fortelje møtelyden om familiemannen, faren og bestefaren som sette seg opp mot tyskarane og vart så hardt straffa for det.
Etter den sedvanlege pausen med kaffi, te og sogelagsmat, og for ikkje å gløyme det: ein god drøs, er det den nye skriftstyraren, Kirsten Hellerdal Fosstveit som får ordet. Ho vil presentere årsskriftet for 2022, den 42. årgangen. Og når ho er ferdig, opnar salet av årsskriftet.
Ver velkomne til Eldresenteret og det siste lokalhistoriemøtet i haust.
Tysdag kjem Borghild Roald til sogelaget. Familien Roald kom til Sauda i 1957. Far var kirurg på sjukehuset og familien budde i legebustaden øvst i Åbøbyen. Dei tre jentene og litlebroren fekk oppveksten i Sauda. Borghild var nest eldst. Ho reiste frå bygda i 1965. Kor vart det av Borghild då, lurer nok mange av dei som kjende henne og familien. Då er det fint at sogelaget alltid har «Kor vart dei av» til overskrift på oktobermøta sine.
Borghild Roald røper alt i overskrifta kva som skjedde då ho drog heimanfrå for å studere. «Medisinen tok meg», seier ho. Og då er mykje, men langt frå alt sagt. Ho fortel no at ho alt som fjortenåring bestemte seg for at ho ville bli lege. Det er uvanleg tidleg, men kanskje har det ei forklaring som ho vil kome inn på?
No er dokter Roald pensjonert professor frå Universitetet i Oslo. Doktorgraden skreiv ho om kreft hos barn. Om oppvekst og skuletid i Sauda og mykje av det som har skjedd etterpå, vil ho fortelje om når vi møtest på Eldresenteret tysdag. Og legg no merke til at denne kvelden er sogelaget tilbake i det gamle møtelokalet, der vi endeleg kan by på den tradisjonelle sogelagsmaten.
Sogelagsmøta er som vanleg opne for alle interesserte. Ver velkomne til eit sosialt lokalhistoriemøte med servering og tid for ein triveleg pausedrøs.
Lykkelig er den som eier gamle hus, skriver Lars Viland i en artikkel i Ryfylke i 1974, gjengitt i årsskriftet vårt i 2019. Han argumenterte mot å rive det såkalte Hilda Larsen-huset «som stakk seg fram som en soldat som nekta å stå på geledd sammen med de andre forretningsbygga på Øyra». Men huset ble revet.
Vi i sogelaget ønsker å styrke lykkefølelsen til de som eier gamle hus på Øyra. Og vi både tror og mener at vi har funnet frem til lykkepillen – et blått skilt på veggen gjør susen, både for de som stolt eier et gammelt hus som har fått denne utmerkelsen, men også for andre saudabuer, enten de bor i Svandalen eller Hellandsbygd, eller på Herheimsmoen, for den saks skyld. Det er en lykke for oss alle å ta vare på, og verne gamle hus. For i husveggene, både innvendig og utvendig sitter historien. Og har noen glemt denne historien, så har nå i alle fall ti hus fått blå skilt, slik at vi kan lese «skriften på veggen».
Så kan man spørre seg, spesielt når vi er inne i ei tid der enda en butikk på Øyra, denne gang Sauda bok- og papirhandel, kvitter seg med alt innhold og bare etterlater seg fire, fem speilglassruter og ei stengt inngangsdør – er det nok å bevare fasaden, bør vi ikke gjøre noe for å verne innholdet, aktiviteten i bygget?
Jeg kom til Sauda i 1978 – jeg har altså bodd i bygda i 44 år nå. Siden den gang er saudasamfunnet blitt rikere, men også fattigere. For – de første årene kunne jeg kjøpe fersk fisk hos Brendemo, ei sølvskje hos gullsmed Espeland, søndagsmiddagen hos slakter Karlsen og ei køyeseng til ungene hos Lerpold. Jeg kunne kjøpe meg ny kvitskjorte hos Selvig, og var jeg ikke fornøyd med tilbudet der, kunne jeg rusle noen meter bortover til Norheim og se hva de der hadde å by frem. Og så kunne jeg stikke innom hos Olafr eller faren og hente bildene som jeg hadde levert inn til framkalling. Så ville jeg rusla videre forbi Leif Moe og ærbødig meldt min ankomst i den grønne banken og kanskje spørre banksjef Grindheim om det var mulig å få et lite lån til 15 prosent rente, slik at vi kunne kjøpe huset som vi på den tiden leide av kommunen.
Selv om jeg ikke savner kanossagangen for å be om et banklån, savner jeg mange av de andre tilbudene fra den tida. For vi ser nå stadig klarere at det levende handelsmiljøet på Øyra er sterkt truet.
De blå skiltene på husveggene på Øyra er informasjonsskilt – om husenes historie. Det er viktig nok.
Men kanskje skulle vi også hatt «varselskilt» og skrudd opp på noen av butikkfasadene? Gjerne røde med en klar melding til oss alle: Bruk butikkene i Sauda sentrum – vi vil ikke ha flere tomme butikklokaler der du ser kun en ting i speilglassrutene – ditt eget speilbilde.
Kanskje kunne vi fått Sparebankstiftelsen med på et slikt prosjekt? Det får kanskje vente litt. Det vi gjør nå, er å takke Sparebankstiftelsen ved Sivert Sørnes for all den økonomiske støtten derfra til de blå skiltene. Det er en raus gave som saudabuen virkelig vil sette pris på.
I mai i år sette Sauda sogelag opp blå skilt på fem husveggar på Øyra. Der kan saudabuen og dei mange som gjestar oss, lese om historia til bygget; kven som fekk det bygd, når det blei bygd og gjerne også, viss vi fann det ut, kven som var arkitekten. Bygga som då blei æra, var «Gamle Folkets Hus», Betel, «Den grøne banken», Eik-Neshuset og Saudas første apotek i Rådhusgata.
Tysdag ettermiddag er Sauda sogelag klar med dei fem siste skilta. Vi røper ikkje her kva hus som blir æra denne gongen. Det blir avslørt for dei som møter fram på Rådhusplassen klokka 1700 og blir med på ein liten «sentrumsrunde», med passelege stopp for avduking og nokre få ord om hushistoria.
Etterpå spanderer sogelaget kaffi, vaflar og litt underhaldning på Kløver. Då blir det og tid for ein liten lokalhistorisk drøs.
Det er Sparebankstiftelsen i Sauda som har løyvt pengane til dette prosjektet, og det er Sauda sogelag særs takknemleg for.
Tysdag er Fløgstad temaet når sogelaget inviterer til ope møte i Folkets Hus. Nei, det skal ikkje handle om forfattaren Kjartan denne gongen. No er det historia om Fløgstadgarden, med dei mange frådelte bruka det gjeld, og om folka som budde der. Det er ei historie som strekkjer seg mange hundreår tilbake og heilt inn i vår tid.
No er det Arnvid Lillehammer som best kan greie ut om den gamle historia til det han kallar «Den mangbølte garden Fløgstad», det som på 1500-talet var ein gard. Då den store frådelingsprosessen var over kring 1900, kunne ein telje kring 20 gardsbruk i bakkane ovafor Øyra. Derfrå strøymde det ut slekter med Fløgstad som etternamn.
Arnvid Lillehammer har sjølv spede røter på Fløgstad. Oldefaren dreiv eit lite småbruk der ein gong på slutten av attenhundretalet, og Arnvid vaks opp i Kalhagen, også det ein del av Fløgstad.
Åshild Marie Øverland har også familierøter på Fløgstad. Mor hennar, Torunn, vaks opp der på 1930- og 40-talet. Begge foreldra hennar var fødde Fløgstad, vakse opp på to nabogardar. Åshild Marie har «intervjua» henne om oppveksten, og ho seier ho vil freiste å dra dei lange linene frå familien sin bondebakgrunn.
Sogelagmøta er som vanleg opne for alle interesserte. Ver velkomne til eit sosialt lokalhistoriemøte med enkel servering og tid for ein triveleg pausedrøs.
Sauda sogelag 